Syvende turbrev fra Åse Britt.
Vi dro til Cuba for å se den flotte øya, møte de ekte Cubanerne og se Fidel Castros land. Vi var spente, visste lite om hva som ville møte oss. Hvordan ville vi bli tatt imot? Hvordan ville vi oppleve Cubanerne? Ville vi få handlet det vi trengte av mat og ferskvarer? Vi hadde proviantert endel på den Dominikanske Republikk, men vi hadde behov for endel supplering før vi skulle seile videre en ukes seilas mot Bermuda. Hvordan skulle vi komme oss rundt på Cuba dersom vi valgte og la båten ligge i havn?
Førsteinntrykket var overraskende positivt: En fargerik og strålende dame, Ernestina, tok imot oss på brygga med blomster: Welcome to Cuba! Havnen viste seg å være trygg både for uvær og med tanke på vakthold. Innsjekkingen gikk greit, i alt 6 mennesker var ombord for å sjekke at alt var som det skulle og at vi ikke hadde noe ulovlig med oss. Flere av de var oppi kjølerommet, og inne i skapene våre. Immigrasjonsmyndigheter, tollmyndigheter, lege, dyrlege og representant for jorbruksmyndighetene. Alle var høflige, hyggelige og blide. Vi fikk også ombord en liten cocker spaniel som søkte etter narkotika, jentene syntes den var veldig søt! Vi fikk beholde alt vi hadde i kjøla, til og med den danske salamipølsen vi hadde gjemt unna!
Vår første tur på veiene i Cuba ga oss et solid inntrykk som vi umiddelbart kunne like: Litt ”sliten” landevei, en sliten gammel amerikaner og en lastebil var de motorkjøretøyene vi møtte i løpet av en 20 minutters biltur. En cubaner i skyggen under sin cubanske cowboyhatt på sin hest og et par hestevogner fylt opp med mennesker. Flotte langstrakte jorder og små enkle hus og gårder langs veien. Palmer og frodig vegetasjon. Så kom vi til hotellet der vi skulle leie bil, Her var det turister, pengevekslingssjapper, souvenirbutikker, og nye blankpolerte biler. Her var det kun adgang for turistene, ingen lokale cubanere slapp inn på området, unntatt de som jobbet der.
Dette todelte bildet ville følge oss hele veien på Cuba, en verden for de lokale og en for oss turister. Vi måtte veksle til oss convertible pesos, en valuta som er ca 24 ganger høyere i kurs enn den lokale valuta som cubanerne bruker. Det vil si at det turister kunne bruke penger på koster 24 ganger så mye som det cubanerne betaler. Det er også egne butikker, restauranter og hoteller der convertible pesos kan brukes, der er utvalget bra og prisene høye. Hele vår Cuba opplevelse ble preget av at vi var turister og måtte handle og spise andre steder enn cubanerne. Et skille som vi gjerne skulle vært foruten, og et system som vi brukte lang tid på å venne oss til.
På vår vei mot sørkysten stoppet vi i en av landsbyene vi passerte med tanke på å få tak i noe å spise. Cafeteria sto det på et skilt. Vi lurte på hva vi kunne bestille, og det viste seg at det de kunne tilby var rundstykker med tomat. Noe å drikke til? Nei, det hadde de ikke. Sigarer og sigaretter kunne vi derimot få kjøpt. Dette er nok hverdagen til mange cubanere, lite eller ingenting å få tak i. Kontrasten er stor i forhold til dollarbutikkene for turister der utvalget er bra og prisene høye.
Langs veiene på Cuba er det mange slags kjøretøy. Det er syklister, mopeder, hestevogner, gamle amerikanere og ladaer. Noen få busser kan du møte, samt gamle lastebiler fylt opp med mennesker på lasteplanet. Offentlig kommunikasjon er et tragisk kapittel på Cuba. Haikere er det mange av, og privatpersoner som kjører tar alltid med seg så mange de har plass til. På lasteplanene står folk som sild i tønne, hestekjerrer er det overalt. Biler er det lite av, så det er god plass på veiene.
Vi kjørte til cubas eldste by, Trinidad. Denne byen er vel verd et besøk. Hele byen og bebyggelsen er godt vedlikeholdt og bevart med husene i vakre pastellfarger, cobbelstone brostein i alle gater og nydelig rød teglstein på alle hustak. Denne byen er i sterk kontrast til resten av Cuba vi fikk se, der hus og bygninger ofte lider av mangel på vedlikehold. Vi ruslet rundt i gatene i Trinidad den 1. dagen og banket på dører som var merket med blå trekanter, Casas Particulares. Det er private hjem som tar turister til innkvartering. Etter mange ”nei dessverre, fullt” fant vi endelig et hus med ledige rom og takterrasse.. Det viste seg også at verten var kokk, noe vi fikk nyte godt av! Hyggelig by og rusle rundt i, musikk og liv i gatene både på dagen og kvelden.
Vi var på vei fra Trinidad langs sørkysten da det plutselig begynte å løpe krabber over veien. Ikke 10 - 12 stykker men 1000vis! Det lå ihjelkjørte og moste krabber over et strekk på flere kilometer. Da vi stoppet for å kikke nærmere kom en kar syklende. Han fortalte at krabbene dro opp fra sjøen og over til en fjellskrent på andre siden av veien for og formere seg. Han selv foretrakk å bruke sykkel på denne årstiden, fordi bilen hans stadig vekk punkterte på grunn av alle krabbene i veien. Artig fenomen! Lukten av krabber ble nokså kvalmende før vi kom oss ut av området.
Langs veiene fantes det ikke reklameplakater av noe slag. Fint for øye og sjel og slippe den type forurensing! Propagandaplakater med slagord for Fidel og revolusjonen var det derimot mye av.
I Havanna var det nok av spennende ting og kikke på. Ute i gatene i gamlebyen var det mennesker overalt og god stemning.
Det ble mye spasering rundt i gatene i Havanna. Det var trist og se alle hus og bygninger fra Cubas storhetstid som siden revolusjonen i 1957 har stått og forfalt uten noen form for vedlikehold. Folk bor i husene, men har ikke penger til vedlikehold. De cubanerne som jobber mot turister har ofte mulighet til å tjene noe ekstra i motsetning til de som bare får sinn lønn fra Castro. Svært mange cubanere er fattige.
Vi besøkte blandt annet Necropolis Colon, et av verdens største gravsteder med over 2 millioner graver. Dette er også en park med flotte statuer og byggninger. Havanerne bruker den til rekreasjon og turområde, samt besøker sine kjæres hvilesteder.
Vi avla en visitt på revolusjonsmuseet som forøvrig er plassert i det gamle presidentpalasset. Vi kunne fortsatt se kulehullene etter at studentene stormet det og prøvde å drepe diktatoren Batista for nesten 50 år siden. Ungene syntes det var spennende og se baktrappen der diktatoren hadde klart og unnslippe. Et storslagent bygg med en sterk historie for det cubanske folk. Vi fikk også se båten Granma som Castro inntok Cuba med i 1956 da han begynte sin kamp mot Batista. Denne båten er på en måte hellig for Cubanerne, den var godt bevoktet av bevæpnede soldater.
Våronna var i full gang mens vi var på Cuba. Cubanerne brenner tydligvis ofte på jordene sine. Noen steder lå røyken så tjukk at det var ubehagelig og kjøre gjennom.
Vi hadde flere hyggelige restaurantbesøk og gode måltider i Havanna. Vi besøkte bla annet China Town der vi fikk både nydelig mat og god underholdning. Ellers er ikke Cuba kjent for sitt spennende og eksotiske kjøkken, noe vi vel kan bekrefte. Men et flott land å besøke kan vi trygt si det har vært!
Azorene 31. Mai 2006 Åse Britt