SPONSORER

nks_logomi_logo

Åse Britts femte turbrev.

Etter å ha forflyttet oss rundt på de såkalte Windward Islands, fra Union Island i sør til Martinique i nord er vi nå kommet til Leeward Islands. Vi har satt nesa nordover og begynt på hjemturen, selv om vi fortsatt koser oss og utforsker øyene vi besøker. Vi prater ofte om alle dere der hjemme, og synes i grunnen dere er veldig heldig som har så utrolig mye snø! Ungene syntes skidag på skolen torsdag før vinterferie hørtes helt fantastisk ut! Vi har også vinterferie, men det blir nok mer bading på oss.







De øyene vi har vært innom har vært veldig forskjellige angående størrelse, kultur og språk/nasjonalitet. Tobago Cays er Karibiens bade- snorkleparadis. Strendene var lange og hvite og palmene lente seg utover og kastet skygger på stranden. Vi dro med jolla vår -Hurra meg Rundt- et stykke ut mot revet der vi kunne fortøye i en bøye som var lagt ut. Ragna valgte å slappe av i jolla, mens vi andre fikk på masker og svømmeføtter og hoppet uti. Det var fantastisk å svømme sammen med fisk i alle regnbuens farger! Vannet er så klart der ute at du ser fantastisk langt, vi hadde følelsen av å være i et stort akvarium! Vi holdt på lenge å snorkle, men måtte ta pauser oppe i jolla av og til fordi vi ble kalde. Det tar en god stund når vannet holder 27 grader! Guri fikk en flott bok til bursdagen som inneholder alle fiskene man kan se i Karibien, den er fin og kikke i, og jentene noterer i boka hvor og når de har sett de ulike fiskene.







Livet går ganske sakte på mange av øyene vi har vært innom. Mañana mentaliteten sitter godt i menneskene og preger livsstil og gjøremål i hverdagen. Det sies om livsstilen her borte: ”Right now means something like mañana, but without the urgency”







En annen liten historie: På en restaurant på en av de små øyene var det økende omsetning og de ansatte hadde mye å gjøre. Særlig var dette fordi de hadde utviklet en rett som var populær og ofte etterspurt. Ryktene gikk og folk kom innom for å bestille den spesielle retten. ”Dessverre, den serverer vi ikke lengre” fikk de til svar. ”Nei, den måtte vi slutte å lage for det var så mange som ville ha den.”




En øy med litt raskere tempo og med en livsstil som nærmer seg mer det vi er vant med hjemmefra er Martinique. Martinique var frem til 1635 bebodd av amerikanske indianere. Da kom franskmennene og koloniserte øya. Fort de France er hovedstaden og er den største byen i Leeward og Windward Islands. Byen er en typisk shoppingby. Damene du møter her er oppdatert på moter, bruker mye penger på klær, går i høyhelte sko og ser ut som de bruker mye tid på frisyrene sine. ”Lille Paris” kalles byen.




Litt lengre nord på vestkysten ligger en mindre by, Saint -Pierre. Da europeerne invaderte og tok styring over øya i 1658, svor indianerne hevn over inntrengerne. Fjellene skulle hevne seg, ble det sagt. Området nordvest på øya bestod på 1700 tallet av sukkerplantasjer. Saint-Pierre ble etter hvert en sentral by i Karibien, den var ledende innen kultur og handel på 1800 tallet. Her kom mange store handelsskip innom og byen utviklet seg stadig. Skipene ble lastet opp med sukker, rom og kaffe. Byen ble til et bindeledd mellom det kontinentale Frankrike, koloniene som produserte varer og det afrikanske kontinent. Byen strakte seg fra sjøen og oppover fjellsiden med lange rette gater. Gatene bandt fjellsidene til havet der byen lå omkranset av vulkanske fjell. Saint-Pierre vokste og utviklet seg til en meget vakker kreolsk by. Byen hadde bl.a. et flott teater med mye aktivitet. Det ble samlingssted for alle byens borgere.




Våren 1902 fikk innbyggerne i Saint-Pierre flere varsler fra vulkanen Mount Pelèe om at noe var i ferd med å skje. Borgermesteren sendte ut en delegasjon til vulkanen for å kartlegge situasjonen, og de prøvde å berolige de 30 000 innbyggerne med at det ikke var noen fare. Noen få 1000 evakuerte likevel, mens de fleste fulgte rådet og ble i hjemmene sine.




8. mai 1902 ”åpnet” vulkanen seg mot vest og sendte ut en ”bombe” av gass, lava og masse med kraft som en atombombe. Saint-Pierre ble lagt i ruiner og 26 000 mennesker omkom. Den eneste overlevende i byen var en mørkhudet fange som satt i en liten fengsels celle med tykke murvegger. Han ble funnet etter flere døgn og ble seinere sendt rundt med et amerikansk sirkus som en stor attraksjon. Fjellet hadde tatt sin hevn.




I dag er mye av byen bygget opp på nytt. Rådhuset og kirken er restaurert og nye hus er bygget på de gamle ruinene, gjerne med en gammel vegg eller deler av en vegg som overlevde erupsjonen i 1902. Vi besøkte bl.a. teaterruinene og bispegården, og det var en fantastisk og utrolig historie denne byen kunne fortelle oss. På byens museum kunne vi se mange bilder av hvor vakker denne byen hadde vært. De hadde også tatt vare på en av de store kirkeklokkene som delvis smeltet under katastrofen. Bunker av spiker var smeltet sammen til store klumper, glass var smeltet og klokker var delvis smeltet og stoppet på noen minutter over åtte.




Utenfor byen, på havets bunn ligger mange vrak som sank etter erupsjonen. Det gikk ned 12 skip 8. Mai 1902, et unnslapp så vidt med noen få overlevende. Dykkere besøker ofte disse vrakene, gjerne ledsaget av en lokal guide. Vi synes det var spennende og veldig interessant å rusle rundt i denne byen som fortsatt, etter over 100 år, bærer så sterkt preg av katastrofen som rammet.




En ettermiddag ligger vi for anker utenfor Isles des Saintes. Solen har gått ned og mørket siger på. Vi sitter og pusler med vårt alle sammen, Ragna skrubber badeplatformen med såpe og kost. Jeg hører et plask, løper bakover i båten og kikker ut i vannet. Ragna har falt uti uten armringer, og jeg ser hennes fortvilede ansikt der hun kaver og prøver å holde seg over vannet. Blikket hun sender meg etter å ha vært veldig langt nede - som hun selv beskrev det etterpå - er fylt av redsel og fortvilelse. Jeg bøyer meg ned og griper tak i hånda hennes, men glipper den 1. gang. Samtidig, uten å tenke seg noe mer om, kaster Guri seg ut i vannet. Hun dytter Ragna litt i rumpa samtidig som jeg i 2. forsøk får tak i hånda til Ragna. Hun hales opp til kos på fanget og et stort tørt håndkle. Guri fisker opp alle tingene som Ragna dro med seg i fallet. Flere av oss fikk seg en støkk, men 15 minutter seinere er Ragna i full lek og dagen etter er det på med arm ringene og kaste seg uti vannet fra båten som om ingenting skulle ha hendt. Jo, Ragna kan svømme, når hun vil! Vi har nå inngått en avtale om at hun bader mens det er lyst og at hun sier fra før hun hopper uti!




På veien fra Guadeloupe til Antigua passerer vi en vulkan -på god avstand- som er aktiv. Vi kan se røyk som velter ut av toppen. Et par kvelder senere sitter vi i cockpiten utenfor English Harbour. Vi ser vulkanen fra der vi har lagt oss for anker. Fra toppen av Soufriere kan vi se lys som skifter mellom rødt og oransje. Ganske fascinerende! På deler av denne øya bor det mennesker i dag, mens de som bodde i nærheten av vulkanen ble evakuert tidligere før vulkanen Soufriere hadde utbrudd i 1997 og la en hel by i aske. På den delen av øya der vulkanen er står spøkelseshusene igjen med aske oppover veggene.




På Antigua besøkte vi en havn som heter English Harbour. Her er en flott gammel brygge som ble bygget av britene og stod ferdig i 1745. Nelson Dockyard. Etter britenes helt Lord Nelson. Havnen var restaurert, sjarmerende og preget av den engelske kolonitiden med seilloft, verksted, offisershus, kantiner og alt som hører til i en marina fra 1700 tallet. Havnen var tilholdssted for den britiske marinen på 17 og 1800 tallet. Ellers er English Harbour et av ”orkan hullene” her borte. D.v.s. et trygt sted hvor en kan gjemme bort båten sin i orkansesongen. Her kjører men båten godt opp i mangroveskogen, fortøyer den etter alle kunstens regler, kaster ut to anker og båten ligger så trygt den kan mens orkanene herjer rundt.










Barbuda er en britisk øy som ligger nord for - og hører til Antigua. Her fant vi vårt paradis, mil på mil med hvite sandstrender, På vestkysten var vi nesten alene, her hadde sanden et rosa skjær p.g.a. korallsanden som er skyllet opp på stranden. Vi gikk oss en lang tur langs stranda, badet og lagde hoteller og slott i sanden - vinterferie! Vi kikket også mye på pelikanene som så ut som de slappet av rett i nærheten av oss. Plutselig var de på vingene og stupte langt under vann for å fange fisk. Flotte og festlige akrobatiske fugler!




Barbuda har bare 1.600 innbyggere. Lokalbefolkningen på øya vil ikke ha masseturisme her, de vil bevare øya som den er. Derfor ligger det bare et par hoteller på øya, og noen få båter med nysjerrige besøkende, slike som oss! Vi dro til sørkysten og gikk oss en lang tur. Sumper og ville esler var noe av det vi så. Da vi tok oss en velfortjent rast på et sted kalt Edens Have med utkikk over det blinkende havet kom det en flokk med kolibrier som lekte seg i treet over oss. De er utrolig små og så søte! Velfortjent etter en varm tur ble det bading i det fristende vannet. 27 grader og klart grønt/turkis hav er ikke vanskelig å kaste seg uti!










Barbuda 22. Februar 2006 - Åse Britt.